BREV TIL SAI BABA FRA PUTTAPARTHI
Fra Reidun Priddy
Det er mange år siden jeg skrev til deg nå, og den gangen trodde jeg at du visste hva som sto i brevet uten at du behøvde å lese det. Det tror jeg ikke lenger, og selv om jeg tviler på om noen av dine hjelpere har lyst til å formidle dette til deg, skriver jeg allikevel på denne måten, for det viktigste for meg akkurat nå er at jeg får sagt det jeg vil si så hele verden kan høre det om de vil, og bli advart mot sånne som deg.
For du har løyet og lurt oss. Jeg trodde på det du sa, det traff dype lengsler etter åndelige dimensjoner som jeg bar i meg. Med tiden kom jeg over den skepsisen jeg hadde hatt siden jeg som ungdom fant det umulig å akseptere kristendommen med alle dens irrasjonaliteter. Jeg aksepterte at du var den inkarnerte Gud, avataren, slik du sa. Ikke siden jeg var barn og trodde på Jesus, hadde jeg vært i stand til å tro på den måten. Jeg var rede til å akseptere svært mye, selv om jeg ikke kunne forstå det, selv mordene i ditt eget rom i ashramet i Puttaparthi. Jeg tenkte, hvordan skulle jeg kunne sette meg til doms over Gud? Mennesker blir drept overalt i verden, de mest grusomme ting skjer uten at Gud griper inn, hvorfor skulle det være annerledes i ashramene til Sai Baba? Selv om du ikke grep inn og stoppet drapene, var det ikke du selv som drepte noen, og bare du kunne vite hvorfor du lot tingene skje som de gjorde.... Slik tenkte jeg, og det var en lettelse at jeg ikke alltid behøvde å streve etter å fatte ting som jeg likevel aldri ville kunne komme til bunns i.
Det var mange ting jeg måtte akseptere som uforståelige. Uten den innstillingen ville det vært umulig å være en Sai-tilhenger, for det dukket regelmessig opp nye ting det ikke var mulig å forstå. Hvorfor sa du stadig en ting en gang og det helt motsatte en annen gang om samme ting, f.eks. kvinnerollen? (Kvinnene i vår gruppe hadde en egen studiesirkel i et forsøk på å forstå hva du egentlig mente.) Det var mange selvmotsigelser og ofte vanskelig å få terrenget til å passe med kartet. Mange ble f.eks. sjokkerte over å komme til ashramet i India og se den pomp og prakt som omga deg og tilbedelsen av deg, for alt du hadde sagt skulle tilsi det motsatte. Det motsatte fantes bare i rommene eller hallene som ble leid ut for å innkvartere vanlig besøkende. De første årene vi kom dit, var det kun snakk om enten tre-fire kvadratmeter plass på et sementgulv i en stor åpen hall der ville hunder og apekatter kunne herje fritt, eller det som var ren luksus i sammenligning: et eget rom, helt tomt riktignok. Det var bare de Viktige Personene som fikk spesielle rom og spesiell behandling, og 'VIP-ismen' er utbredt i ashramene dine, noe som også var vanskelig å få til å passe med den læren du forfekter.
Da sex-historiene ble såpass alvorlige at jeg skjønte at det ikke bare var snakk om misforståelser eller forsøk på bakvaskelse fra skuffede eller fornærmede tilhengere, var det rystende. Du, Sai Baba, en sex-overgriper av gutter og unge menn! Dette var like ille som i en hvilken som helst annen situasjon med en overgriper, bare verre, for her var det angivelig Gud selv som ville tilfredsstilles! Den selvsamme mann som ustanselig hevder at han aldri gjør noe for seg selv eller sin egen tilfredsstillelse. Du sier at du ikke engang helbreder deg selv når du er syk! Til slutt måtte jeg erkjenne den bitre sannhet at du var en løgner og det som verre var, og jeg - vi - hadde vært så utrolig naive, at i ettertid er det helt ufattelig.
Det jeg trodde du var, viste seg å være kun et luftslott, og for alt jeg vet gjelder det kanskje de aller fleste som har gitt seg ut for å være åndelige lærere eller mestere opp gjennom tidene, for hva vet jeg egentlig om dem? De er kanskje bare som papegøyer som gjentar det de har hørt fra andre, eller som bare tror de har opplevd noe som er sant, men egentlig er det bare luftspeilinger og produkter av sinnet. Hva kan de egentlig lære oss, alle de som selv ikke klarer å leve i samsvar med sin egen lære, slik som du? Da blir det bare teori, og det er ingen mangel på dem som elsker å preke for andre. Hvem kan egentlig vite noe sikkert når vi ikke en gang kan stole på våre egne opplevelser, fordi de hele tiden blir påvirket av hva vi tror?
Men det var noe i din lære som jeg aldri kunne forsone meg med, nemlig at Gud den allmektige, allvitende og allestedsnærværende skulle ha skapt en verden som bare var god og guddommelig, og at alt som var vondt, ondt og dårlig i den var menneskenes ansvar, vår feil, fordi vi er selviske og slaver av sinn og sanser. Din (bort)forklaring nr. 2 på ondskapen i verden var at den egentlig ikke finnes, og at det bare er vi (menneskene) som oppfatter den slik, fordi vi er fanget i den dualistiske eksistensen. Fra et guddommelig synspunkt, (som også er slik vi egentlig burde se det, hvis vi bare var gode nok), eksisterer hverken det gode eller det onde, og alt dette er bare en illusjon. Disse forklaringene kunne jeg ikke akseptere som sanne. Jeg kunne forestille meg at i en guddommelig tilstand oppfattes ikke dualismer, f.eks. godt eller ondt, men hvis Gud skapte verden, så var det jo nettopp en dualistisk verden han skapte - en verden eller virkelighet som tvers igjennom er preget av dualisme, liv-død, lys-mørke, godt-ondt, glede-smerte, sannhet - løgn, osv. Det er dette som er den skapte verden slik vi kjenner den. Det kan ikke være menneskenes ansvar at vi er slik Gud skapte oss.
En forklaring som fritar deg (som den inkarnerte guddom) for ansvar for det vi oppfatter som ondt og skadelig, er selvfølgelig til din fordel, for da mener du vel også at det ikke er ditt ansvar at du lyver og begår overgrep mot dem du skulle beskytte, og at det bare er vi som oppfatter det slik, men at du er hevet over 'illusjonen' om at noe er godt eller ondt.
Med ditt bedrag har du effektivt vist meg at innenfor dette feltet - som ofte kalles det åndelig søkende - florerer løgnene og selvbedraget mer enn de fleste andre steder. Hvor mange krefter må de søkende bruke på å bortforklare og undertrykke alt som til stadighet kaster skygger og danner stygge flekker og sprekker i sinnenes luftslott? Vil sannheten noen gang åpenbare seg for den som bygger seg en uangripelig eller upåvirkelig forestilling om hva sannheten er?