SAI
BABAS GRØNNE DIAMANT ER UEKTE, FASTSLÅR ANERKJENT DANSK DIAMANTEKSPERT
Av Robert Priddy, forhenværende leder av Sathya Sai-organisasjonen
i Norge i nesten to tiår.
Den
31.10.2002 kom min kone, Reidun, og jeg tilbake etter tre dager i København,
der den grønne diamanten som Sai Baba ga meg i 1986 (vist ovenfor), ble
undersøkt av Peter Hertz, den danske dronning Margrethes juveler og skandinavisk
toppekspert på diamanter og andre edelstener.
Alt
ble filmet i detalj av Øjvind Kyrøs team for dansk tv (DR). Resultatet av
undersøkelsen, som tok to dager, var at stenen er en syntetisk, dvs. menneskelaget,
grønn safir. Verdien ville bare være ca. US$40 i Danmark, et relativt dyrt
land.
Jeg
ga tillatelse til å åpne ringen for å se under stenen. Innfatningen er tett
bak, slik at en ikke kan se undersiden av stenen. (Alle de såkalte Sai Baba-diamantene
som jeg har sett, er slik.) Det viste seg at det var et lag grønt sølvpapir
under stenen for å forsterke lysrefleksene og den grønne fargen! Under sølvpapiret
var gullinnfatningen malt svart. Metallet var 18 karat gull. (Ut fra størrelsen
på stenens overflate 1,2 cm i diameter var den tidligere blitt anslått
å tilsvare 5-6 karat.) Hr. Hertz anslo ringens totale verdi i Danmark idag
til inntil US$200 grovt regnet, så hvis avataren materialiserte den slik
han i hvert fall lot som om han gjorde, hvorfor la han også inn sølvfolien?
Han ER virkelig en bløffmaker og en løgner når det gjelder materialiseringene
og hva de består av!
Hr.
Hertz forsikret oss om at han uten tvil kunne fastslå at stenen ikke var naturlig,
men kunstig eller syntetisk altså fremstilt av mennesker og ikke av naturen.
Filmen av besøket til den kjente juveleren i København inkluderer et kort
intervju med meg, der jeg kommenterer dette. Dette innslaget er en del av
en avslørende tv-serie om paranormale krefter i fire deler -"En fornemmelse
av snyd", som blir vist på dansk riks-tv (DR1) på torsdager nå i april,
2003.
At
stenen er uekte, står helt i motsetning til hva Sai Baba lot oss forstå da
han ga den til meg under et intervju den 23. desember 1986. Det var noe jeg
aldri ba om, men å takke nei i den situasjonen var helt utenkelig. Men aldri
mer! Andre tilhengere sa at det var en meget stor ære, og - inntil da hadde
svært få personer fått så store, grønne diamantringer. Blant de få som hadde,
var: 1) den internasjonale formannen for Sathya Sai-organisasjonen, Indulal
Shah, 2) lederen for administrasjonen ved Vidyagiri-universitetet i Puttaparthi,
Kanhaia Jee, 3) Victor Kanu, 4) Antonio
Craxi og 5) Robert Bruce. (Apropos fru Craxi hevdet at de grønne ringene
var kraftringer, men hennes mann klarte likevel ikke å hjelpe sin bror,
Bettino Craxi, til å beholde makten (og heller ikke gjennom mafiaforbindelsene
sine, for den saks skyld.) Hr. B. Craxi, som besøkte SB i Puttaparthi mens
han var statsminister i Italia, døde nylig som forbryter i eksil i Tunis,
dit han hadde flyktet unna en fengselsdom i Italia på ca. 18 år, samt kjempestore
bøter.
Kan
Sai Babas lureri og løgner bortforklares?
I
etterkant hadde Sai Baba god anledning til å avkrefte at det var en ekte,
grønn diamant han hadde gitt meg, for i 1994 tok han i mot boken min, Source
of the Dream, og signerte den på innsiden av omslaget. I boken er den
grønne diamanten avbildet meget klart, og det som Sai Baba sa til meg da
han ga den til meg, er ordrett sitert (se under). Sai Baba skulle angivelig
vite hva som finnes i enhver bok (og alt overalt), og det er også akkurat
det han har sagt offentlig mange ganger. Derfor kan han ikke på noen måte
fritas for å ha opptrådt bedragerisk.
Mange
Sai-tilbedere er så forblindet at de bortforklarer slike fakta på alle tenkelige
måter. Derfor vil jeg forsikre alle om at da hr. Hertz satte stenen tilbake
i ringen igjen etter at han hadde tatt den ut, var det den opprinnelige
stenen han satte tilbake, og ikke en juksesten han hadde byttet den ut med.
Jeg kan si dette med sikkerhet, for når jeg undersøker stenen gjennom et sterkt
forstørresesglass, kan jeg se de samme få, bittesmå flekkene i den, og de
samme bittesmå, brutte slipekantene på stenen etter hard bruk er fortsatt
der. Så stenen er nøyaktig den samme som før.
Disse
nye og ubstridelige opplysningene understøtter meget sterkt David Baileys
påstander i hans lange avsløringsskrift The Findings, om et lignende
funn med en såkalt diamantring han hadde fått av SB. Det er synd at han
ikke fikk det filmet og dokumentert med fotos etc., da han i 1999 dro til
en juveler i Hyderabad, som faktisk laget slike ringer for SB. I likhet med
mange andre var jeg den gangen ikke overbevist av David Baileys korte beretning
om dette (selv om jeg allerede var i sterk tvil om SB og var blitt usikker
på om ringen min var ekte). Også juveleren i Hyderabad (Bailey oppga ikke
adressen hans) viste ham angivelig at sølvfolie var blitt plassert bak den
tette infatningen bak stenen for å skape en silhuett. Han demonstrerte hvordan
han selv gjorde dette og plasserte folien på en svartmalt bakgrunn. Hr. Hertz
informerte meg om at denne fremgangsmåten for å forsterke briljansen i slike
ringer selv de med ekte diamanter ble brukt tilbake i det attende århundret
i Portugal og andre steder. Dette var lenge før mer moderne diamantsliping
fikk diamanter og andre edelstener til å skinne fullkomment og gjorde det
overflødig å bruke tett innfatning med sølvfolie under stenen. (Portugal koloniserte
forresten Goa, der inderne sikkert også kunne ha lært seg denne teknikken,
eller kanskje vice versa.)
Jeg
hadde av og til lurt på om disse stenene var ekte, som f.eks. da jeg så den
ca. 1 karat store, grønne stenen i en ring som kona til Maynard Ferguson hadde.
Hun sa til min kone og meg at ringen var veldig nedslitt fordi hun hadde
hatt den på seg hele tiden, også når hun vasket opp og gjorde husarbeid. Den
grønne stenen så virkelig matt og nedslitt ut. Det samme gjaldt den hvite
(klare) diamanten av samme størrelse som Ron Laing hadde da vi besøkte ham
og hans kone, Peggy Mason, i Tunbridge Wells, England, i 1987. Ron Laing sa
at han var blitt fortalt at det var en diamant. Men diamanter kan simpelthen
ikke få riper unntatt fra en annen diamant. Jeg holdt den og så nøye på den,
for den var så slitt at den så mer ut som et stykke kraftig nedskurt glass.
Jeg må i hvert fall lure på nå, hvordan i all verden jeg kunne fortsette å
tro at SBs påstander om at dette var diamanter, var sanne, etter at jeg så
de slitte ringene. Men slik er troens makt, den kaster tydeligvis alle fornuftige
hindringer overbord. Men den kan selvfølgelig også lett etterlate deg på dypet
uten årer hvis du lar deg føre for langt av gårde med strømmen.
Jeg
har en snikende følelse av at selv om jeg ikke ønsket å tro at jeg var mer
velsignet enn andre, så streifet tanken meg at Ron Laings og fru Fergusons
stener muligens var blitt matte fordi de ikke hadde sterk nok tro (i virkeligheten
så hadde de alt for sterk tro på SB og mesteparten av det som ble sagt om
ham, - til nte grad, stakkars mennesker!) Den gangen kunne jeg kunne ikke
annet enn å lure på om stenene var juksediamanter (en ubehagelig tanke som
jeg raskt avviste fordi jeg også trodde eller virkelig håpet at min egen var
ekte). Tilhengere bruker denne dobbelttenkningen i alle slags tilfeller som
dette ... alt ubehagelig som SB sier eller gjør mot dem tilskrives deres dårlige
karma, dårlige handlinger etc. Stort sett, og på grunn av at SB stadig
preker om det, går en ut fra at det er mangel på fast tro som gjør at andre
opplever den slags skuffelser. Jeg har hørt den slags åndssvake hykleri fra forskjellige tilhengere
... de som tviler har ikke stor nok tro, så på lang avstand forandrer SB gjenstandene slik at de mister sin opprinnelige natur (og
også sin åndelige kraft).
Mange
andre har hevdet at hvis en oppfører seg dårlig eller tviler på SBs uforfalskethet
etc., så kan f.eks. en ring forsvinne uansett hvor en befinner seg (fordi
han får den til å bli borte). Men de kan ikke se bort fra SBs ord da han sa:
Vitenskapen transformerer ting, flytter dem rundt, studerer hvordan de er
sammensatt, omgrupperer delene og frigjør energien som ligger latent i dem.
Men jeg skaper selve tingene. Og de er like varige som noe som finnes i
naturen! (Sathya Sai Speaks, bind 2, s.73, ny utg.)
Hva
Sai Baba sier om sine produksjoner.
Jeg
har hørt helt tydelig SB si om en ring som han angivelig materialiserte foran
oss, at det var: 1 karat diamant og 22 karat gull. Han bedro meg da han
ga meg ringen, for han sa at det var en bedre ring enn ringen med en hvit
(klar) diamant som han angivelig forandret den fra, og som han verbalt bekreftet
var en diamant. Så langt jeg kjenner til har han aldri en eneste gang stanset
de stadige uttalelsene fra de aller fleste tilhengerne om at ringene og øreringene
etc. har ekte diamanter ... dette snakket og bedraget det innebærer, passer
ham tydeligvis bare så altfor godt. SB ga også et diamantsmykke til dr.
Michael Goldstein fra USA, en mann som er til de grader lettlurt, og som har
vist hvor lett han blir smigret av SB. Tenk på donasjonene som dette har inspirert!
Det var rett etter at jeg hadde sagt i et privatintervju at jeg ville donere
penger, at SB sa at han skulle gi meg en ring neste dag. Alt i alt har vi
gitt over £15,000 til SB.
Hr.
Hertz uttrykte overraskelse over at Sai Baba ikke heller lot oss tro at stenen
var en smaragd, siden dette var hans første inntrykk av hva den kunne være.
Da jeg svarte på hans første spørsmål om hva jeg trodde stenen var, med å
si at det skal være en grønn diamant, fortalte han meg senere at han hadde
visst med en gang at det ikke kunne være en diamant, ikke minst på grunn av
ujevnheten i lyset den reflekterte. Denne ujevnheten kom visstnok av at det
grønne sølvpapiret ikke var lagt helt inn bak stenen, slik at den svartmalte
bakgrunnen forårsaket noe skygge, og en slags skyggeaktig, røff silhuett av
et hode og skuldre kunne sees fra visse vinkler når en skygget over stenen
ovenfra. (This rough kind of head and shoulders silhouette
can be seen in the right hand picture above, where the ring is beside a silver
medallion a so-called Sai dollar that SB gave
to my wife during our first interview.)
Hr.
Victor Kanu, meget velkjent innen Sai-bevegelsen og nå rektor på et Sathya
Sai-college i Zambia, hadde fått en så å si identisk ring et år eller så før
meg. Da jeg spurte ham om den, fortalte han meg at Swami sa at en av og til
kunne se ham i ringen. Så Sai Baba plantet
tanken i ham om at denne silhuetten, frembragt av en juvelers billige
teknikk, faktisk viser Sai Baba. Dette varemerket av ønsketenkning er blitt
standard hos de fleste Sai-tilhengere, for den mørke silhuetten en kan se
den er veldig uklar og varierer med lys og omgivelser er synlig i de fleste
ringene med stener som Sai Baba kaller diamanter. Sai Baba gjorde dette da
han ga en ring med en mindre, hvit diamant til en hr. Kaufmann fra Danmark,
mens jeg satt ved siden av ham i et intervju i 1989.
Den
berømte hr. Kamani var leder for det kjente, indiske diamanatselskapet Tata
Industries. Ifølge hr. Kanhaia Jee, mangeårig leder for administrasjonen på
Sai Babas universitet Vidyagiri i Puttaparthi og med en ring nesten helt lik
min, så fortalte hr. Kamani ham en gang han var hos Sai Baba, at: den grønne
stenen kan bare være en diamant. Det virket veldig overbevisende den gangen,
selv om hr. Kamani ikke hadde utført noen vitenskapelig analyse av ringen
sin. Siden har jeg lurt på hva hr. Kamani faktisk kan ha sagt, eller hvorfor
han sa det Kanhaia Jee refererte ... kanskje fordi han ikke ville skuffe en
annen tilhenger? Det er velkjent at indere sier ja og er enige for ikke å
forårsake tap av ansikt eller forlegenhet etc., et meget forvirrede trekk
som alle som reiser til India oppdager før eller senere.
I
tillegg til det ovenstående kan nevnes rapporten fra Robert Bruce, som fortalte
meg at han traff en mann som gikk for å være Australias fremste ekspert på
opaler. Robert Bruce fortalte at denne mannen anslo verdien av stenen i hans
ring (også grønn og av samme størrelse og sliping som min), til å være mellom
fem og seks millioner dollar! Enhver som vil sjekke verdien av verdens dyreste
diamanter, vil snart se at dette var en fantastisk sum for en så liten sten.
Den perfekte, hvite diamanten som ble gitt til Elizabeth
Taylor av Richard Burton på 1970-tallet, var bare verdt £200,000.-. For meg
virker det nå som om den mannen, hvis han da var noen slags ekspert i det
hele tatt, burde holdt seg til opaler. Jeg har også hørt det hevdet at noen
som hadde en ring med en grønn sten lik min, fikk den undersøkt hos Tiffanys
i New York. Denne forretningen skulle ha beholdt ringen i to uker eller så,
og resultatet var angivelig at stenen var en ekstremt sjelden diamant av et
slag som bare var kjent i det eldgamle India. Jeg trenger vel ikke si det
... det finnes ikke noe dokumentert bevis på noen av de ovenstående påstandene.
Det var tydeligvis bare en blanding av innbildning og ønsketenkning, om det
ikke var en direkte usannhet ... eller ganske enkelt et fantasifoster basert
på et misforstått rykte. Slike rykter danner grunnlaget for mye av det som
sies og skrives om Sai Baba, og for å sluke det hele, må grensene for ens
godtroenhet være på nivå med en treårings.
For
flere tiår siden sa Sai Baba til hr. Karanjia, redaktøren for det indiske,
marxistiske magasinet Blitz: Det jeg gjør er en annerledes skapelseshandling.
Det er ikke magi og heller ikke siddhi-krefter. For det første er jeg
ikke ute etter å få noe igjen. For det andre lurer jeg ikke folk ved å overføre
gjenstander, men jeg skaper dem. Og: Jeg skaper totalt. Hva jeg enn vil,
materialiserer seg øyeblikkelig. (Fra Spirit and the Mind, Samuel
Sandweiss, s. 241.)
Noen
av Sai Babas tilhengere poengterte overfor meg at SB advarte tilhengerne mot
å ta ringer og andre ting han hadde gitt dem, med til juvelerer. Selv et barn
skulle kunne gjette hvorfor han egentlig ville sette en stopper for det. Men
så ser ofte barn visse ting klarere enn voksne med sine indoktrinerte sinn.
Det finnes en historie i omløp, om at da noen prøvde å selge en ring fra Sai
Baba, så forsvant den simpelthen. Sikkert bare enda en måte å forhindre at
folk skulle ta sjansen på å få en objektiv test for å se om smykkene er ekte.
Hele desinformasjonssystemet rundt SB virker i nøye lukkede sirkler som ikke
synes å ha noen løse tråder ... og, fordi det er en ekstrem form for subtilt
selvbedrag, er det også ytterst vanskelig å frigjøre seg fra det når en først
har vevet sitt liv rundt det.
Alle
disse formene for illusoriske tanker som SB har sådd i sinnene til tilhengerne,
og som jeg selv var inne på i en kort periode, holder ledere i Sai-bevegelsen
som Anil Kumar fra India, Art-Ong Jumsai fra Thailand, Samuel Sandweiss og
Al Drucker fra USA, Jagadeeshan fra Malaysia og Thorbjørn Meyer fra Danmark
for å nevne noen, fortsatt fast ved, til tross for alt som beviser det motsatte.
De har selvfølgelig alle blitt testet av SB inntil de sluker rått alt som
SB sier, og det er hovedsakelig derfor de er hans betrodde VIPer og blir
belønnet med forskjellige privilegier (som de åpenlyst er stolte av). Det
virker dessuten som om disse menneskene er ute av stand til å se i øynene
at de må erkjenne og innrømme at SB i stor utstrekning har holdt dem for narr.
Ifølge Sai-dogmen blir en åndelig høyerestående av ikke å miste troen på SB,
det gir god karma og kan saktens også gjøre en skikket til frigjøring
fra gjenfødsel etc. Lykke til, til dem som baserer livene sine på dette usikre
løftet. Ellers kan en ved å stille spørsmål ut fra sunn fornuft, frigjøre
seg fra hele illusjonen og åpne både øyne og sinn for å få tilbake respekten
for fakta og den sannheten som de er en naturlig indikator for. Det er dessuten
nesten umulig å åpne hjertet i forhold til alle de lidende menneskene som
SB har ført så grundig bak lyset og dem som han har misbrukt seksuelt, uten
å være ærlig nok overfor seg selv til å undersøke saken nøye.
Da
vi besøkte Lucas Ralli og hans kone i London i 1987, fortalte han at SB en
gang hadde materialisert en ring med en hvit (klar) diamant til ham. Så
snart han heiste seg ned med knyttnevene i gulvet for å sitte med bena i kors
på terassen utenfor intervjurommet, kom den uvante ringen borti marmorgulvet,
og diamanten delte seg i to deler. (Diamanter kan deles med et skarpt slag,
men ikke av den slags trykk det dreide seg om her.) Ralli sa at SB forklarte
dette for ham neste dag, med at det var en viss konsentrasjonsfeil under
visualiseringen av gjenstanden han skulle frembringe. Den samme forklaringen
fra SB er blitt publisert av en annen tilhenger-skribent som opplevde en lignende
feilvare fra SBs allmektige hånd. En kan ikke hjelpe for å lure på hvorfor
en som hevder at han alltid er perfekt, alltid er i en bevissthetstilstand
der han er i ett med alt, osv., osv. ... kan ha slike småfeil. Men feil er
det sikkert at han har, og i en slik grad at det nesten er normen ... f.eks.
i hans vage og ofte feilaktige taler.
Er
alle SB-produksjoner høyst sannsynlig bedrag?
Det
er opplagt god grunn til å være sterkt i tvil om selv en eneste av gavene
hans er hva han eller tusenvis av tilhengere sier at de er. Jeg regner med
at den eneste sannsynligheten for å få et slikt bevis, er hvis SB brukte noen
penger fra milliardene sine på å kjøpe en ekte diamant og gi den til noen
for å få den testet. Hittil har alle ringene som overhodet glitrer, en lukket
innfatning på baksiden, og dette faktum er tilstrekkelig for oss til å hevde
at det ikke finnes en eneste slik ring fra SB med en ekte edelsten av virkelig
verdi. Ville en person med alle sine åndsevner i god behold kunne tro noe
annet, hvis ikke offisiell dokumentasjon fra en anerkjent ekspert kunne
legges frem? Men noe slikt bevis finnes ikke. Dette er i seg selv en ganske
forbløffende kjensgjerning som illustrerer graden av tankekontroll som hele
historien om SB og SB-bevegelsen utøver på dem som får noe fra SB. Jeg har
selv vært et offer for det til tross for min rigorøse vitenskapelige og filosofiske
utdanning og store mengder kritiske skrifter, som jeg har publisert om metodologiske
svakheter ved ulike vitenskaper og andre tankesystemer. Så kom igjen, du er
ikke alene!
Jeg
utfordrer alle og enhver til å vise frem en ekte ting fra SB som er verdt
mer enn $500, og til å legge frem solid dokumentasjon fra anerkjente autoriteter
som beviser det. Men jeg tviler på om en som fortsatt er en tilhenger av SB
ville torde å prøve å finne ut om en gave fra SB var ekte.
Derimot har et økende antall personer fortalt at de har fått gjenstander testet og funnet ut at de praktisk talt er verdiløst juggel. Det var f.eks. en hollandsk tilhenger som fortalte om dette til Andries Kruger Dagneaux, og han har publisert detaljene på sin webside. Han skrev: "SSB gave him a ring that he didn't want and said '3 very good diamonds' about a ring that SSB had given to him. When my friend eventually had the ring tested by a Dutch jeweller they turned out not to be diamonds."
Jeg vil også gjerne minne om at Internett har en redegjørelse om at Jesusfiguren på et lite trekors (som SB fikk Hislop til å tro var laget av et stykke tre fra det opprinnelige korset), var blitt undersøkt av kunsteksperter som erklærte at det høyst sannsynlig er en artikkel som var i alminnelig produksjon i Storbritannia i det nittende århundret. Dessuten var den såkalte lille Bibelen som SB manifesterte i julen for noen år siden, identisk i utseende med en som selges mange steder i India og andre steder, og som til og med kan kjøpes i SB-butikker her og der, f.eks. i Australia. (Se på websiden <http://www.rfjvds.dds.nl/ex-baba/engels/articles/premanand3.html
Alle
disse mirakuløse produksjonene passer inn i et mønster ... som vel ikke
kan kalles annet enn et utspekulert og listig bedrag. Så er det de gyldne
lingamene som SB tydeligvis svelger innen 24 timer før Shivaratri-dagen
(en yoga-teknikk som visstnok ofte er blitt demonstrert (f.eks av Swami
Premananda som er i fengsel på livstid, og diverse vandrende fakirer), og
som han da gulper opp igjen under stor ståhei og med påstand om at gullet
var tilstede i kroppen hans hele tiden! Ja, ja, det er vel lov å prøve seg
...
De
fleste av de såkalte Sai-brødre og søstre vil uten tvil tro at uansett
hva som skjer selv om det setter SB i skammens lys aldri så mye likevel bare er hans guddommelige spill
humbugmakeriet, fingerferdighetene, løgnene, skrytet, strebingen etter makt,
sexovergrepene mot unge menn så vel som kritikken, fordømmingen og det som
verre er, av dem som kritiserer ham. Enhver som snakker ut eller tror på kritikerne
lider av ut fra det SB lærer sine papegøyer apesinn eller fortrinnsvist
et galt apesinn. Men det er dessverre de selv som er fanget som apekatten
med hånda i krukka, fordi den ikke vil slippe de dyrebare peanøttene. De kan
ikke få rost SB nok som et vidunderlig forbilde for menneskeheten ... i hvert
fall ikke nok til å stoppe ham fra å rase over at 90% av dem ikke er gode
tilhengere. Hvor grundig villedet er egentlig da de ti prosentene som er gode?
Sinnet steiler ved tanken på å skulle anslå det. Vel, jeg burde jo vite det.
Helt uoppfordret sa Sai Baba ved to anledninger til min kone rett foran meg
at jeg var en god, god, meget god mann. Så kanskje han ikke alltid tar så
feil, ha-ha .... jeg får håpe det. Jeg følger ham fortsatt i en ting i hvert
fall, for han sa også til meg i et privatintervju: Skriv, skriv ... det du
gjør er riktig! (Write, write ... what you are doing is right!)
De
som gjerne vil vite akkurat hvordan jeg fikk ringen, kan lese her hva jeg
skrev om det i en tidligere artikkel: -
|
I
1986 hadde min kone og jeg to intervjuer to morgener etter hverandre
(22. og 23. desember). I løpet av det første privatintervjuet med oss
to, sa SB til henne: Han bekymrer seg om penger. Jeg må innrømme at
det noen ganger var sant nok. Men det er likevel svært få som ikke på
et eller annet tidspunkt gjør det. Akkurat da bekymret jeg meg imidlertid
ikke i det hele tatt, så jeg svarte: Swami, jeg har så mye penger nå,
mer enn jeg noen gang har hatt. Det var tilfelle, for jeg hadde nylig
arvet noen penger etter moren min, men vi var definitivt ikke rike etter
vanlig, vestlig standard for å si det mildt. Jeg la til at jeg ønsket
å donere penger. Han sa at jeg kunne velge hva det skulle gå til, sykehus-
eller utdannings-fond. Det er ikke til meg, men til studentene mine,
la han til. Rett etterpå pekte han på meg og sa til min kone: God,
god ... veldig god mann! Så
undersøkte han øyeblikkelig hånden min og spurte om ringen jeg hadde
var gifteringen min (den var på høyre hånds ringfinger, men den var
ikke den vanlige typen, for den var av sølv og gull med små, innsatte
malakitt-stener. Når en så tilbake på det, ville en skeptiker si at
SB vurderte tykkelsen av fingeren for ringen som skulle produseres
neste dag. Et minutt senere sa han at han skulle kalle oss inn til et
nytt intervju neste dag, da han skulle gi meg en ring. Kort etter det
veivet han hånda rundt foran min kone i det hun gikk ut av det private
intervjurommet, og frem kom en sølvamulett som han ga henne. Hoveddelen
av det og intervjuet neste dag har jeg skrevet utførlig om i min bok,
der jeg ikke nevnte det pengemessige aspektet, for jeg var blitt ledet
til å tro at alt snakk om slike ting i forbindelse med SB var veldig
galt. At jeg allerede hadde donert £3000 pr. post nevnte jeg diskrét
ikke, og SB nevnte det heller ikke. Ut fra mitt ønske om å tro på hans
allvitenhet, tenkte jeg at han allerede visste det. Nå tror jeg det
er sannsynlig at han ikke gjorde det. Hvis han gjorde det, kunne han
ha blitt informert av staben sin om at en person som hadde donert denne
summen nå var i ashramet. I så tilfelle kunne han ha gitt oss intervjuer
fordi han regnet med at han kanskje kunne få en donasjon til fra oss.
Jeg sier ikke at han gjorde det, men at det er høyst sannsynlig. Lederen
for vår danske gruppe var ikke en særlig kløktig person med en tendens
til å sluke rått alt han ble foret med av SB. Fra sin faste plass på
tempelverandaen snakket han flere ganger med SB om gruppen vår og om
et mulig intervju, før det fant sted. Denne lederen var alltid meget
ordknapp når det gjaldt hva som foregikk, og har siden bevist fullt
og fast at han er aktivt engasjert i å dekke over skandalene rundt SB.
Han har vist at han er en intrigant og upålitelig person (pålitelig
bare overfor SB). Derfor mistenker jeg ham for å ha gitt SB opplysninger
om meg og mitt yrke (også uten å være klar over det). Kort sagt, så
finnes det overhodet ingen bevis som skulle tilsi at SB hadde noen data
fra sin allvitenhet i dette tilfellet. I det første intervjuet sa
SB til meg to ganger: Vær klar! Jeg visste ikke hva han siktet til
da, men forsto senere at det må ha dreid seg om pengene han ventet seg. Neste
dag i det private intervjurommet, spurte SB meg snart: Hvor mange penger
skal du donere? Jeg hadde ikke tenkt på det i det hele tatt siden dagen
før. En sum kom inn i tankene mine: 6000 pund, Swami, sa jeg og tenkte
at det ville bli £9000 til sammen. Dette utgjorde godt over halvparten
av arven min. Jeg la til at det kom fra moren min. Han spurte hva hun
het, og jeg fortalte ham det. Han sa: Jeg skal bygge en innendørs idrettshall
til studentene mine, og hennes og ditt navn vil bli satt opp på veggen.
Jeg trodde da på SBs påstand om at han fordi han var allestedsnærværende
i alles hjerter visste (eller kunne vite) alle ting. Jeg tenkte ikke
at han ikke kunne ha visst hva hun het, men det virker ganske
opplagt for meg nå når jeg er overbevist om hans feilbarlighet. Den
typiske tilhenger vil anta at SB bare lot som om han ikke visste hva
hun het. Dette er en av SBs smarteste måter å lure folk på: han later
som om han vet alt, men oppfører seg som om han ikke gjør det. Men problemet
er at han later som så mye og om så mange ting så ofte, at han til slutt
mister all troverdighet. Det går ikke an å resonnere med en person som
er fanget i det systemet av forklaringer som omgir SB, og som på forskudd
frikjenner ham fra alt som tenkes kan. SB satte selvfølgelig aldri hverken
mitt eller min mors navn opp noe sted, og jeg har aldri beklaget det.
Jeg var slett ikke ivrig på tanken uansett, men ville ha akseptert det
hvis Swami ville det. Jeg har alltid mislikt skryt og snakk om hvilke
gode ting en har gjort ... som SB pleide å lære oss og en gang nesten
etterlevde selv. Nå har han tydelig vist at han er verdens største skrytepave. I
intervjuet den andre dagen tok SB forøvrig en ring med en hvit (klar)
sten et eller annetsteds fra. Den var mellom 1 og 3 karat (SBs standard
mindre diamantring) og viste seg å være for liten for min finger.
Det gjør ingenting, sa han. Så tok han min kone og meg med inn i det
private rommet igjen. Da vi kom ut igjen, tok han frem ringen med den
hvite stenen igjen og sendte den rundt til noen damer. Han ba en indisk
dame om å beskrive den. Hun sa at det var en diamant innfattet i gull
formet som en lotus. Han bekreftet begge deler. Så spurte han hva jeg
ønsket meg, og jeg sa at jeg ikke visste, så han sa: Jeg skal lage
en bedre ring til deg. Han blåste tre ganger inn i den knyttede hånda
der han hadde holdt ringen med den hvite stenen, og da han åpnet hånda
igjen, var det en annen ring der med en større, grønn sten (ca. 5-6
karat). Tanken streifet meg den gangen at SB virket så ivrig på å få
meg til å donere, at hele situasjonen kanskje var enda en meget smart,
indisk måte å lure folk til å gi penger på. Men jeg avviste øyeblikkelig
denne kjetterske tanken. For gjør ikke SB, tross alt, så mye
for de fattige, for studentene sine, osv. (Siden da har jeg fått vite
at studentene hans for det meste kommer fra velsituerte middelklasse-,
ofte maktmeglende, rike familier og ikke minst sønnene til toppfolk
fra utlandet.) Nei, jeg satte all min lit til SB og hans forsikring:
ikke brøkdelen av ett eneste øre (naya paise) blir noen gang sløst
bort, utvilsomt en løgn som frekt ble gjentatt selv etter at det ble
konstatert stygge mangler i de ufullstendige regnskapene til Central
Trust i 1993. |